Olle (Olof) Käck – svensk klæbygg rundt 1920

Olle Käck

Olle Käck (uttales Kjekk) var født 6.januar 1879 i Ljusdal i Hälsingland i Sverige. Navnet på mor hans var Brita. Hva faren hans het vet vi ikke helt sikkert. Det hevdes at Brita senere ble gift i Ljusdal med Per Westling og fikk sønnen Jonas.

Til Klæbu kom Olle Käck omkring 1917. Ryktet vil ha det til at han hadde vært i Amerika to ganger, første gang som 17-åring. Til Norge kom han sannsynligvis omkring 1910. Imidlertid skal han ha jobbet i andre bygder i Trøndelag før han ble Klæbygg. Ole Svebakken husker at han bodde i barndomshjemmet hans er par års tid.

I Klæbu ble han til daglig kalt ”Käcken” (Kjekken). Han var litt av en kjempe, - nærmere 2 meter høy og sterk som en bjørn. Dessuten var han usedvanlig pen og stram kar, godmodig og snill av vesen. Men oppdaget han noe tull og ugreie så ble han ikke nådig. Da ryddet han opp på stedet. Da satte han gjerne neven i brøsthøyde på jakka til den han ville snakke med og løftet ham opp slik at de fikk øyekontakt. Men noen voldsomheter fra ”Kjekkens” side var det aldri snakk om, med mindre noen kom og yppet til krangel. Ved slike tilfeller gjorde Olle Käck rent bord.

Med sine enorme kroppskrefter var ”Kjekken” en velsett arbeidstaker. I lagarbeid passet han imidlertid dårlig. Så da han fikk jobb i tunnelbygget ved Svean ble han ikke der så lenge. Og årsaken sier seg selv. All bryting av berg og lasting av stein gjordes for hand. Og med sin kapasitet jobbet han for to. Av og til fikk lagkameratene finne seg i at ”Kjekken” tok en under hver arm og bar dem til side når han syntes det gikk for sakte.

Det var til tider trangt om plassen inne i tunnelen ved Svean. ”Kjekken” fraktet ut stein og bergmasse med egen hest, og den hadde med tiden blitt sur og bisk av all trengsel. Arbeidslaget klaget over at hesten beit og kløp så fort den fikk anledning. Til sist fikk ”Kjekken” beskjed fra sin arbeidsleder om å skaffe seg en annen drager.

Klaus Svebakken var villig til å kjøpe hesten. Da handelen var opp- og avgjort greps ”Kjekken” av vemod. Han slo armene om manken på hesten og trykte den til brystet. Hesten ble stående på bakbeina mens ”Kjekken” holdt sin avskjedstale: ”Ja, ja, - i dag byter du husbonde Svarten. Frågan är nu vad du tycker om det….”.

Olle Käck ble lei av anleggsarbeidet og sa opp med begrunnelsen: ”Jag vil ha betalt før arbetet, - inte før timmarna”. Resten av sin tid i Klæbu kom han til å egne seg åt skogsarbeide. Det pågikk året rundt på den tiden. I skogen fikk han jobbe i sin egen takt uten hensyn til andre. Han ryddet også skogsveier, gravde grøfter og brøt stubber. Stubbene leverte han til en ”tjurrubrenner” som holdt til i dalen mellom Brøttem og Svebakkmarka. Av veibygging må særskilt nevnes Käckveien som enn i dag er fullt synlig i terrenget. Den tar av til venstre etter at brua over Nessenelva er passert. Siden følger den åssida, krysses av veien til Jensvoldhytta og fortsetter oppover. Veien var på sin tid så brei og fin at den kunne ha vært trafikkert med bil.

At den staselige Olle Käck var litt av en kvinnebedårer sier seg selv. Og sine damebekjentskaper benevnte han taktfullt og diskré som ”Rosen vid bron”, ”Blomman i dalen” og ”Lilla Vännen”.

”Kjekken” bodde på ulike steder i bygda, beroende på arbeidsplassenes beliggenhet. Bl.a. bodde han på Hyttefossen og ved Målsjøen. Storø var handelsmann og hadde det meste i sin sortiment. En dag kom ”Kjekken” dit for å kjøpe 3 liter sirup og en høyballe.

Storø pønsket nok litt på hvordan dette skulle fraktes, men Olle Käck fant på råd. Han kom direkte fra arbeid og hadde barkspaden med seg. Den kjørte han rett gjennom den 60-70 kilo tunge høyballen og svingte den opp på skuldra. Med sirupspannet i den andre handa vandret han siden over Hyttfossen og hjem til sitt.

I Svebakken etterlot ”Kjekken” et arbeidsredskap som taler for seg selv. Et spett som er så tungt at ingen har kunnet bruke det. I åras løp har det isteden fått tjene som støtte på låvedøra sommers dag.

Det var våronn i Svebakken. Gjødselen, som tidligere hadde blitt kjørt ut på jordene og lagt i hauger, skulle spredes ut over åkrene. ”Kjekken” kom for å hjelpe til. Det skulle imidlertid vise seg at frauen ikke strakk til. Det måtte kjøres ut nok ei kjerre for å dekke behovet. ”Kjekken”, som var en hyggelig og hjelpsom kar, dro til gårds for å hente lasset. Nå hørte det til historien at ei bratt og tung kneik førte opp fra fraukjelleren i Svebakken, og med ei lasta kjerre kunne det værevrient nok å komme opp for hesten. Klaus Svebakken gikk derfor heim for å se hvordan det gikk for hest og kar. Opp fra fraukjelleren kom ”Kjekken” med ei fullastet bikkvogn etter seg. Klaus ble forferdet og spurte hvorfor han ikke brukte hesten, men ”Kjekken” svarte rolig: ”Jag tyckte det var onödigt att sadla på hästen för bara ett enda lass.”

Underholdningen for ungdommer var det heller dårlig med på 20-tallet. Mange hadde det imidlertid sett det som en stor fornøyelse å banke opp den råsterke, men godmodige ”Kjekken”. Men det trengtes en handfast gjeng.

Olle Käck hadde, som sagt, jobbet i andre bygder i Norge før han kom til Klæbu. En påskehelg hadde noen utabygds karer bestemt seg for å dra til Målsjøen der ”Kjekken” bodde, for å bevise for seg selv og andre at det gikk an å legge den storvokste svensken i bakken. Men resultatet ble dårlig. Da de hadde fått ”Kjekken” ut på gårdsplassen og gira ham opp, tok han en og en i kragen og buksebaken for å slenge dem inn i tømmerveggen på ”Målsjøstuggu. Effekten ble imidlertid noe dempet fordi buksene deres revnet i baken slik at ”Kjekken” mistet grepet litt. Istedenfor å se antagonistene deise inn i stugguveggen, fikk han nøye seg med å se dem streife den innen de tok til beins. Dette ergret ”Kjekken” som siden beklaget seg stort over ”det dåliga norska byxtyget”.

Ifølge en artikkel i Trønderbladet kom Olle til Trøndelag under 1.verdenskrig. I en periode med stor tømmerdrift i distriktet var det en betydelig innvandring av tømmerhoggere både fra østlandsområdet og Sverige. Mange av dem ble her og stiftet familie og har mange etterkommere. "Kjekken" giftet seg aldri, men den nærmere to meter høge og stramme karen hadde utvilsomt drag på damene.
Siden kom han til Hovin, hvor han fant seg en "samboer" og satte to barn til verden. En datter døde 17 år gammel, men hans sønn levde opp, og sikret storsvensken etterkommere i Horg den dag i dag, som han også har det i Klæbu.
Det var Sirianne Iversdatter Reitan f.1890 d.1926 som var samboer med Olle Käck. De bodde på Ekkerhaugen på Hovin i Horg. Da Sirianne og Olle døde i 1926, flyttet barna Hjalmar og Klara til besteforeldrene sine i Renåsen på Hølonda.

I Klæbu fikk Olle Käck to sønner, Olav Nesset og Johan Sjøli. Mødrene var Berntine Nesset og Marie Engum. Det usedvanlige her var at begge sønnene ble døpt på samme dag, 16.mars 1918 i Klæbu kirke. Det er ikke ofte vi opplever at to barn med samme far og forskjellige mødre blir døpt samme dag i samme kirke.

Som mange store menn, var også "Kjekken" reknet for å være godmodig og snill. Men nåde den som kom på kant med ham! Fra Hølonda fortelles det at han, trolig i godt lag i Myra, skulle "tøye" en katt, noe som endte med at han slet katta i to…. Ellers vitner de fleste som minnes svensken, om at han var en dyrevenn, særlig hadde han stor omsorg for hestene sine. Palmer Rogstad fra Støren minnes såvidt storsvensken, og forteller at han engang hadde en nokså liten hest som han brukte til tømmerkjøring. Han viste stor omsorg for hesten, og foret den for eksempel med havregryn. For å spare hesten for de tyngste taka, dro han sjøl tømmerstokkene fram til tømmervegen, der en arbeidskamerat tok over og kjørte stokkene fram til lunningsplassen med hesten. På landbruksmuseet på Hølonda finnes i dag tømmersaksa hans. Ellers hadde han ofte to hester, forteller Rogstad. For å spare dem, kjørte han derfor halve dagen, med hver enkelt. Sjøl gikk han nok full dag.

Ellers fortelles det fra Kvennabakken på Hovin at "Kjekken" kom med tømmerlass ned bakkene da en del hølondinger kom på veg oppover med et skikkelig tungt lass, nemlig turbinen til "lysverket" på Korsvegen som de hadde hentet på Hovin stasjon. Det var ikke plass til å komme forbi hverandre. Da skal svensken ha sagt: "Jag skal flytta separatoren" - for deretter å lempe hele turbinlasset til sides, slik at han kunne passere.

Olle Käck døde den 18.februar 1926 på Hovin i daværende Horg kommune. Der ble han gravlagt den 26. samme måned.

Kilder:
Bosetting og folkeliv i Horg, bind III
Kirkebøker for Klæbu og Horg
Klæbu historielag årsskrift 1998
Trønderbladet januar 1999
Tor Bendiksvoll

Copyright © 2005-2007 Jan Sneisen